I motsetning til Blyverket, har både den sittende helse- og omsorgsministeren og hennes forgjengere sett verdien av at myndighetene og næringslivet trekker i samme retning for å nå Stortingets ambisiøse mål i folkehelsepolitikken, skriver Petter Haas Brubakk. Illustrasjon: Wildpixel / iStock Photos
Petter Haas Brubakk: Blyverket sår tvil om bedriftenes intensjoner
Petter Haas Brubakk er administrerende direktør i arbeidsgiverforeningen NHO Mat og Drikke. Innlegget er en respons på Inger Lise Blyverkets kronikk «Intensjonsavtaler som forblir intensjoner».
Lyst til å sende oss et innlegg? E-postadressen er red@matogmarked.no
SYNSPUNKT: Intensjonsavtalen om tilrettelegging for et sunnere kosthold er bare ett av mange virkemidler i myndighetenes verktøykasse.
I motsetning til Blyverket, har både den sittende helse- og omsorgsministeren og hennes forgjengere sett verdien av at myndighetene og næringslivet trekker i samme retning for å nå Stortingets ambisiøse mål i folkehelsepolitikken. Intensjonsavtalen er rammen for et bredt samarbeid om dette.
Forplikter bedriftene
Det overordnede formålet i intensjonsavtalen er målsettingen om å øke andelen av befolkningen som har et balansert kosthold i tråd med myndighetenes kostråd. Dette er ikke noe bedriftene har diktert eller forhandlet om med myndighetene.
Bedriftene forplikter seg til å arbeide for myndighetenes mål. Hvordan hver bedrift arbeider for å bidra til å nå dette målet, må være opp til den enkelte virksomhet. Myndighetene har da heller ikke, og skal heller ikke ha, kunnskap om hvordan bedrift A eksempelvis skal redusere sukker i produkter som er i konkurranse med produktene fra bedrift B.
«Her holder du lavt presisjonsnivå, Blyverket.»
Myndighetene har også andre virkemidler, som avgifter. På et Fafo-seminar for et par uker siden gjorde Blyverket et poeng av at bedriftene i 2018 «trakk seg fra samarbeidet da politikerne gjorde jobben sin» ved å innføre en sukkeravgift. Her holder du lavt presisjonsnivå, Blyverket:
- Stortinget innførte ikke sukkeravgift i 2018. Den har vi hatt siden 1980-tallet og har den fortsatt.
- I lukkede forhandlinger om statsbudsjettet for 2018 ble Høyre, Fremskrittspartiet, Venstre og Kristelig Folkeparti imidlertid enige om å øke avgiftene på alkoholfrie drikkevarer, sjokolade og sukkervarer med henholdsvis 40 og 80 prosent fem uker frem i tid. Disse avgiftene ble vedtatt på 1920-tallet for å skaffe staten penger.
- Pengeproblemer var da også motivet for avgiftsøkningene i 2018. Venstre og Kristelig Folkeparti hadde forhandlet frem økte utgifter i statsbudsjettet som måtte finansieres.
Mindre sukkerinntak ved å øke avgiftene?
Stortinget kan naturligvis øke avgifter. Noen kan til og med mene at det blir mindre sukkerinntak i befolkningen ved å øke avgiftene på sukkerfrie drikker, slik blant andre Blyverket synes å gjøre. Eller at norsk sukker er mer skadelig enn svensk sukker, siden norske avgifter på lokkevarer i grensehandelen nettopp fører til økt grensehandel.
At forutsigbarhet ikke spiller noen rolle for næringslivet, er også et standpunkt det er fullt mulig å ha.
«Det er all mulig grunn til å være bekymret for folkehelsen, og utålmodig etter å se resultater. Men mistenkeliggjøring gir sjelden gode resultater.»
Ingen bedrifter lot selvfølgelig være å betale de høyere avgiftene etter 2018. Men bedriftene stilte spørsmål ved selve grunnlaget for å samarbeide med myndigheter som viste så liten respekt for at dette nettopp var et arbeid for felles mål.
Det spørsmålet valgte myndighetene ikke å svare på. Og derfor ble samarbeidet om redusert inntak av sukker stilt i bero.
Bedriftene fortsatte arbeidet
Fortsatte bedriftene arbeidet med redusert sukkerinntak? Ja. Gjenopptok bedriftene samarbeidet da avgiftsøkningene ble reversert? Ja. Var både myndigheter og næringsliv enige om at intensjonsavtalen var et bra virkemiddel da den skulle reforhandles noen år etterpå? Ja, det var de også.
Intensjonsavtalen bygger på Stortingets mål i folkehelsepolitikken. Den er en samarbeidsstruktur mellom helsemyndighetene og næringslivet for å nå disse målene.
Det er all mulig grunn til å være bekymret for folkehelsen, og utålmodig etter å se resultater. Men mistenkeliggjøring gir sjelden gode resultater.