Bøndene leder an i norsk datarevolusjon

I DYBDEN. Data er ikke den nye oljen, det er viktigere enn som så, og dessuten en fornybar ressurs. Mens norsk offentlighet frykter for hva de store digitale gigantene skal gjøre med oss og dataene våre, har en rekke mindre norske initiativer tatt luft under vingene.

Norge er kanskje en digital tilskuer, men vi har i hvert fall orkesterplass.

Data-bønder

Landbrukets Dataflyt er navnet på et samarbeid om deling av data mellom sentrale aktører innen norsk landbruk. Selv kaller de det bondens digitale veinett.

Konserndirektør i Sintef, Alexandra Bech Gjørv mener prosjektet er så lovende at man kan koste på seg å si at «landbruket er den næringen som har kommet lengst med samarbeid og deling av data».

«De skjønner ikke hvordan vi klarer å gjøre det i så stort omfang»

– Vi deltar i det store europeiske prosjektet Demeter på dette området, men det er bare i Norge vi har lykkes med å dele data mellom 15.000 bønder, sier Arne Jørgen Berre som er sjefforsker i SINTEF Digital.

I de andre landene deles dataene mellom tre og fire stykker.

– De skjønner ikke hvordan vi klarer å gjøre det i så stort omfang, sier han og forklarer at en viktig årsak er samvirkemodellen. Når det er bøndene selv som eier Landbrukets dataflyt, blir det som en dugnad, og det finnes nesten ikke motstykke til dette i andre land, forklarer Berre.

Gamle og nye data

– Data er kjempeviktig. Det gir bedre innsikt og bedre kundeopplevelser.

Det sier Michael Fridman som er partner i inFuture.

Han mener det ikke handler om hvem som sitter på store datasett i dag, men hvem som klarer å høste dem mest effektivt fra nå.

Foto

Partner i inFuture, Michael Fridman. Foto: inFuture.

Norske bønder har alltid vært glad i tall og måling. Allerede på 1800-tallet begynte man å måle melkemengden på hver enkelt ku en gang i måneden. I Tines Storfedatabase hadde man inntil ganske nylig altså over 2 millioner årlige datapunkter på rundt 230.000 melkekyr.

Det er denne informasjonen Fridman mener har vært nyttig, men som nå egentlig ikke lenger gir noe konkurransefortrinn. En grunn er melkeroboten som har tatt norske fjøs med storm de siste tiårene.

– Data er blitt ferskvare. Nå samles det inn melkedata automatisk tre ganger om dagen. Datasettet eksploderer, og det er nesten ingen grenser for hvor detaljert det kan bli. Man har for eksempel tall på hvert enkelt jur, sier han.

Det er klart at en slik datamengde skaper behov for omstilling. Spillereglene er ikke lenger de samme som før. Fridman har vært involvert som konsulent i Mimiro, et selskap som i sin tid ble etablert av Tine og Felleskjøpet Agri i 2018 og som utvikler en plattform for å verdiøke bonden sin data. I vår kjøpte Gjensidige 5,7 prosent av selskapet for 25 millioner kroner.

Vi kan ikke sette oss ned og bygge en regulatorisk mur rundt dataene våre

Fridman mener det er viktig at flere aktører går sammen og deler data fra verdikjeden mellom seg. Det har man gjort i forbindelse med Tine og Felleskjøpet i forskningsprosjektet Future Farm sammen med Yara, Eurofins, NMBU og inFuture.

– Mange tror at man skal ta rollen som et slags Amazon i sin næring og samle data og få kontroll på hele kundereisen alene. Men sannheten er at det er veldig få som klarer dette, sier han. – Man må samarbeide med aktørene rundt seg.

Det betyr at den som samler inn data i et bygg for eksempel, deler med alle som bruker bygget. Kanskje renholderne finner en nyttig måte å bruke dataene på for seg, kanskje de som jobber i bygget på kveldstid, finner et annet bruksområde.

Gitt at man har noen data som man tror har verdi, bør de holdes lukket i en liten gruppe, eller bør man offentliggjøre dem for alle og risikere at noen flinkere stikker av med gevinsten?

– Området er såpass nytt at det ikke finnes et klart svar på det. Det finnes ingen forretningsmodeller ennå. Selvsagt tror vi det finnes muligheter for egne datamarkedsplasser, men det er fortsatt litt tidlig, sier Fridman.

Han mener det er rom for både politikk og reguleringer på dette området fremover og bruker utbygging av veinettet som metafor: Er vi tjent med bare private veier, eller må vi også ha offentlige veier som alle kan bruke? Og hva da med bompenger?

– Det må sikres gode standarder, og åpenhet har høy nasjonal verdi. Det offentlige og det private kan også med fordel samarbeide mer. For eksempel kunne Mattilsynet kanskje deltatt i initiativer som Mimiro eller Future Farm, sier han.

En helt sentral avklaring er hvem som eier dataene som samles inn, og som har rettighetene på dataene når de skal brukes igjen. Lovverket har noen bestemmelser, men det finnes gråsoner - særlig når det kommer til gjenbruk. I sommer ble både landbruket og oppdrettsnæringen enige om følgende prinsipp: Det er eier av produksjonsprosessene og produktene, altså bonden og oppdretteren, som eier dataene knyttet til produksjon og produkter. Dette er helt på linje med EUs prinsipper på området.

Trolig vil vi se fremveksten av forskjellige løsninger i forskjellige kategorier og bransjer. Helt sentralt blir å fastsette verdien på dataene.

– Ingen vet helt sikkert hva en datastrøm er verdt i dag. Det er vanskelig å estimere, sier Fridman.

Ingen av de små vet det i hvert fall, selv om noen av de store såvidt har begynt å ane det.

Fridman forklarer at dersom myndighetene ikke legger press på for å få frem åpne konsepter, kan resultatet bli flere store giganter som eier store deler av den digitale infrastrukturen.

Smarte byer er et eksempel. Vi har stadig bedre karttjenester med trafikkdata - blant annet gjennom løsningene til Google.

– Det kan man selvsagt fortsette med, men flere har begynt å lansere egne konsepter, sier han.

Land Rover og Jaguar gjør blant annet dette ved at de lar bilene kommunisere i desentraliserte nettverk. Det er åpne plattformer hvor biler og infrastruktur deler seg i mellom. Motsatsen er en aggregator som Google.

Fridman mener dette er en kritisk periode for den gryende datanæringen.

– Mange er i en søkende fase nå. Man ser ikke helt verdien, men aner at det ligger noe der. Det krever litt tid, sier han.

Digital tilskuer

I desember 2019 skrev Ole Jacob Sunde, styreleder i Tiniusstiftelsen som kontrollerer Schibsted, en kronikk om at Norge er en digital tilskuer.

Han minnet om at 94 prosent av alle vestlige data blir lagret i USA og at samtidig som Google og Facebook har tatt 80 prosent av det digitale annonsemarkedet i Norge, som er krevende for avisene til Schibsted, betalte de to tilsammen kun 6,9 millioner i skatt til Norge i 2018. Til sammenligning betalte den norske mediebransjen 264 millioner i skatt det året.
For Sunde er det ikke bare et problem for konkurransen, men potensielt også for demokratiet. «De globale plattformene, med Facebook i spissen, evner ikke å sikre en redelig, offentlig debatt. Vil de redigerte, redaktørstyrte mediene her hjemme ha kraft nok til å korrigere og opplyse», spurte han.

Nesten ett år senere raser den amerikanske valgkampen, og poenget til Sunde kan hamres inn. Torsdag tok Twitter et nytt grep som omtales som hårreisende dumt fra eksperter på begge sider av de politiske skillelinjene. En kritisk avisartikkel om Hunter Biden, sønnen til presidentkandidat Joe Biden, ble gjort umulig å dele med andre på nettverket. Umiddelbart fikk artikkelen ikke bare mer oppmerksomhet, den ble gjenstand for konspirasjonsteorier.

Den anerkjente analytikeren Ian Bremmer skriver at det hadde vært bedre om Twitter tok ned bot-er og falske kontoer, men at dette er verre siden en betydelige andel av inntektene til Twitter kommer fra denne typen aktiviteter. De nye mediene har nok et stykke igjen før de vil lykkes med å forsvare demokratiet.

EU har forsøkt flere ting for å demme opp for gigantene, blant annet GDPR, uten at det har fått større konsekvenser.

Foto

Fagdirektør digitale tjenester, Finn Myrstad, i Forbrukerrådet. Foto: Forbrukerrådet.

– Problemer er manglende håndheving av GDPR. Vi står på en måte i limbo fordi vi har reglene, men de følges ikke, sier Finn Myrstad, direktør for personvern i Forbrukerrådet. Han sendte i 2018 inn en klage for Googles brudd på GDPR til irske myndigheter som fortsatt ikke er behandlet.

– Det er et problem at det skal ta så lang tid. Det norske Datatilsynet har tatt flere saker, men internasjonalt må vi også ha et nettverk som fungerer, sier han.

Forbrukerrådet mener Norge kan ta lederskap i å ha sikre og personvernvennlige tjenester allerede nå.

– Det er et voksende krav fra forbrukere og vil også posisjonere norskt næringsliv bra med tanke på de endringene som skjer juridisk, politisk og med folks forventninger til digitale tjenester, sier Myrstad.

Spiller en hovedrolle

– Norge er ingen digital tilskuer. Vi er i høyeste grad med, og vi er ledende på flere områder i Europa, sier Arne Jørgen Berre i SINTEF Digital.

– Digitaliseringsdirektoratet og Norge er faktisk internasjonalt ledende når det gjelder å tilgjengeliggjøre offentlige data og muliggjøre datadeling. Helt siden utviklingen av Altinn har vi vært langt foran, sier han. – Det er ikke mange som har gjort det så bra som oss.

Foto

Arne Jørgen Berre er sjefforsker i Sintef Digital. Foto: Sintef.

Berre er delaktig i mange av de mest spennende prosjektene innen stordata og kunstig intelligens i Norge, blant annet det ferske Norwegian Center for Research-Based Artificial Intelligence Innovation (NorwAI) ved NTNU som Innvasjonsdirektør.

Senteret har i tillegg til akademiske bidragsytere fra Norge og Europa, USA og Kina, næringslivsdeltagere fra Schibsted, Telenor, DNB ASA, DNVGL, Cognite, Sparebanken Midt Norge, TrønderEnergi og NRK. Toppindustrisenteret Digital Norway som omsetter avanserte digitale ferdigheter til småbedriftene, er også med.

Datafabrikken

– Vi snakker mye om at data er den nye oljen. Jeg mener organisering av data er den nye oljen, sier Trond Moengen som er sekretariatsleder Digital21 og jobber med datafabrikken i Digital Norway.

Han forteller at dataene som klargjøres i fabrikken, ikke er tenkt forbeholdt spesielle aktører eller næringer.

– Veldig mye data gjøres tilgjengelig nå uten at mange bedrifter er klar over det, sier han.

Digital Norway startet som et privat initiativ, men nå deltar også det offentlige gjennom Digitaliseringsdirektoratet.

– Myndighetene er blitt mer bevisste på at de vil gjøre data tilgjengelige for næringslivet. Så jeg tror de ser seg tjent med å gjøre dette i allianse med oss, sier Moengen.

Han er godt klar over at det ikke blir enkelt å få små bedrifter til å kaste seg over mulighetene - selv om det i utgangspunktet er tenkt at dette skal være et gratis - eller i hvert fall rimelig tilbud.

– Vi har ikke kommet så langt at vi vet om det skal koste noe ennå. Vi ser på forskjellige forretningsmodeller rundt datastrømmene.

Kan man se for seg en slags Appstore for datastrømmer?

– Ja, for eksempel, jeg vil ikke utelukke noenting. Det viktigste er uansett å redusere de tekniske barrièrene og holde kostnadene så lave som mulig, sier Moengen.

Frykten for Google

Berre er blant dem som mener det er en berettiget bekymring for at store internasjonale aktører som Google vil stikke av med gevinstene dersom verdifulle norske data gjøres allment tilgjengelig.

– Dette er en problemstilling vi tenker mye på for tiden. Hvordan skal vi best forvalte og kontrollere dataene? En løsning er at offentlige data skal være tilgjengelige for de som har behov for dem, men ikke uten koordinering, sier Berre.

Det er dette Datafabrikken legger opp til.

En annen løsning er den Aker-eide Cognite har kommet frem til for deling av data innen tyngre industrier som oljebransjen.

Berre forteller om enorm aktivitet på nesten alle de tradisjonelle områdene i norsk næringsliv. Datadeling er også på vei innen fisk og havbruk, innen olje- og energi og ikke minst i kraftbransjen.

– Med de nye strømmålerne vi har nå kan alt strømforbruk gjøres tilgjengelig i den nasjonale infrastrukturen el-hub. Her ligger vi milevis foran andre europeiske land fordi vi har vært tidlig ute og gjorde denne investeringen. Her ligger det store innovasjonsmuligheter, sier Berre, og legger til at dette også er sensitive data som må forvaltes og tilgjengeliggjøres på en måte som tar hensyn til personvern.

Kan ikke bygge mur

Kjetil Thorvik Brun er leder for teknologi og digitalisering i Abelia.

Han mener det i stor grad er riktig at Norge er en digital tilskuer i en stor teknologisk verden.

– Men vinduet er ikke lukket. Jeg mener også at Norge har et utrolig fortrinn som vi ikke drar tilstrekkelig nytte av, sier han.

Foto

Kjetil Thorvik Brun, leder teknologi og data i Abelia. Foto: Abelia.

– Vi kan ikke sette oss ned og bygge en regulatorisk mur rundt dataene våre bare fordi en del aktører er store og sterke. Det tror jeg ikke vi er tjent med. Norge har alltid vokst på globalisering og en åpen økonomi, sier Thorvik Brun. Han er klar på at det vil være krevende å gå i direkte konkurranse med de største og at det helt klart er utfordringer knyttet til det, men at man heller bør tenke litt annerledes.