Konkurrentene våre maler Tine med bred pensel som «gigantisk» og «superdominerende», men sannheten er at vi er et samvirke, eid av nesten 9.000 norske melkebønder fra nord til sør, skriver Tines konsernsjef, Gunnar Hovland. Foto: Terje Bendiksby /NTB
Tine ønsker konkurranse, men på like vilkår
Gunnar Hovland er konsernsjef i Tine.
Innlegget hans er et tilsvar til kronikken «Tine villeder om oppsigelser og konkurransen i norsk meierisektor» som ble publisert i går.
Lyst til å sende oss et innlegg? E-postadressen er red@matogmarked.no
SYNSPUNKT: Tine ønsker konkurranse. Vi jobber ikke mot Synnøve Finden og Q-meieriene, men vi jobber for konkurranse på like vilkår.
I forbindelse med at vi reiser berettigede spørsmål rundt særtilskuddene, som våre konkurrenter i meierimarkedet har mottatt i 20 år, er det fremsatt kraftige og ubegrunnede beskyldinger om at Tine, med meg i spissen, både lyver og forvrenger virkeligheten. Sannheten er en ganske annen.
Beinhard realitet
Etter nesten 20 år og 2 milliarder kroner med konkurransepolitiske subsidier kan vi beviselig konstatere at disse tilskuddene har virket etter hensikten. I dag har melk – tilsvarende produksjonen på anleggene våre i Tana, Alta, Harstad, Sandnessjøen, Ålesund og Kristiansand – til sammen, blitt flyttet fra Tine til våre konkurrenter.
Når vi i tillegg står i en tøff virkelighet med fallende melkeforbruk og en betydelig import av meieriprodukter er det verken en overraskelse eller en overdrivelse når jeg går ut og varsler at Tine må se på hele sin anleggsstruktur. Det er en beinhard realitet.
«Etter nesten 20 år og 2 milliarder kroner med konkurransepolitiske subsidier kan vi beviselig konstatere at disse tilskuddene har virket etter hensikten.»
Aasheim og Oraug-Rygh fortsetter sin tirade med at jeg «vil kvele sunn, norsk konkurranse».
Var helt riktig medisin
Jeg har ved flere anledninger sagt at de konkurransepolitiske tilskuddene var helt riktig medisin da de ble innført, tidlig på 2000-tallet. Det har skapt flere fremoverlente, dyktige, norske meieriselskap. Det sørger for at vi er skjerpet på innovasjon og effektivitet og det skaper økt verdi for kunder, forbrukere, eiere og samfunn.
I dag har våre konkurrenter lykkes og selv blitt store milliardselskaper med velstående aksjonærer i ryggen. Q-meieriene har åpnet Norges største konsummelk-meieri, og de har nær halvparten av markedsandelene i de mest lønnsomme og sentrale områdene av Norge.
En rask tur i butikken viser at Tine har rundt 40 prosent av plassen i ostedisken, og utvalget i meierihylla er blitt noe helt annet – takket være dyktige lokalprodusenter, økt konkurranse og økt import. Derfor kan det ikke lenger være slik at våre konkurrenter skal få et fortrinn fra start.
Feilaktige påstander
Så er det en gang slik at alle meieriaktører, inklusive Tine, betaler inn avgift og mottar tilskudd fra en felles prisutjevningsordning på helt like vilkår.
Aasheim og Oraug-Rygh beskylder meg for villedning og påpeker at Tine mottar 900 millioner kroner i tilskudd fra denne ordningen, mens de selv unnlater å nevne at vi betaler 1,1 milliarder inn til samme ordning. På samme måte kunne jeg gått systematisk til verks for å avkrefte samtlige av deres feilaktige påstander, men jeg hever heller blikket for å fortelle dere om hva som faktisk står på spill.
Gigantiske Tine?
Konkurrentene våre maler Tine med bred pensel som «gigantisk» og «superdominerende», men sannheten er at vi er et samvirke, eid av nesten 9.000 norske melkebønder fra nord til sør. Eierne våre får sin andel av overskuddet som etterbetaling per liter melk levert. Det er bare TINE som henter melk fra gårder i hele vårt langstrakte land.
Det gir oss et levende landbruk og sikrer matproduksjon i hele landet. Ikke bare i Alvdal og Gausdal. Dette er det politisk enighet om, og det er et politisk ønske at vi skal hente melk i hele landet.
Samfunnsoppdrag
Og det er nettopp samfunnsoppdraget vårt som trues dersom myndighetene ikke får øynene opp for hva som er i ferd med å skje om de fortsetter å subsidiere konkurrentene våre.
Konkurrentene våre styrer sitt marked mot befolkningstette regioner i nærheten av landbruksområder med høy melkeproduksjon. Det gir lavest kostnad og høyest inntekt. Tine har meierier fra nord til sør som sikrer like muligheter for bønder i hele landet, ikke bare i de sentrale områdene.
«Det er nettopp samfunnsoppdraget vårt som trues dersom myndighetene ikke får øynene opp for hva som er i ferd med å skje om de fortsetter å subsidiere konkurrentene våre.»
Tine kjemper for et levende Norge, for industriarbeidsplasser og for samfunnsoppdraget vårt, men om vi skal fortsette med en konkurranseulempe i 200 millionersklassen hvert eneste år, blir det vanskelig å bære. Og hva skjer da med det levende Norge vi alle er så glad i?
«De politiske målene med tilskuddene er oppnådd, og nettopp derfor er det nå riktig at de fjernes.»
Strengt tatt er vi alle tjent med å avvikle tilskuddene, som går til selskaper med store overskudd hvert eneste år. Dette er avgifter som gjør at forbruker må betale mer for den norske melka i butikken, som gjør at meieriaktører taper konkurransekraft mot andre kategorier og som igjen gjør at volumet for oss alle synker.
Vår konklusjon forblir den samme: forbrukeren har fått flere valgmuligheter i butikken, aktørene er blitt store, dyktige og lønnsomme selskaper, og konkurransen skjerper alle. De politiske målene med tilskuddene er oppnådd, og nettopp derfor er det nå riktig at de fjernes. Det er det eneste vi ber om.